Utforsking av personligheten begynner gjerne i nedre del av ubevisstheten. I psykosyntese utforsker en deretter også personlighetens midtre og høyere ubevissthet. Gjennom dette omfattende arbeidet oppdager en hittil ukjente evner i seg selv, ”våre sanne kall, våre høyere potensialer som søker å komme til uttrykk, men som vi ofte avviser og fortrenger i mangel av forståelse, i fordomsfullhet eller redsel.” (Psychosynthesis, s. 22).
Utforskingen skjer ved hjelp av aktiviserende teknikker (active techniques). Det vil si ved hjelp av teknikker som lar vedkommende selv oppleve tilstander, egenskaper osv. i sitt indre og ytre liv. Her står ingen behandler i fokus som skal ha all informasjon for senere analyse og tilrettelegging. Det er først og fremst og i alt vesentlig vedkommende selv som utforsker seg selv, eventuelt med bistand av en terapeut / veileder.
Assagioli framhever allerede her vårt enorme reservoar av formbar psykisk energi som finnes latent i oss. Det vil si den delen av vår ubevissthet som til enhver tid står til rådighet for at sansninger og andre inntrykk skal kunne feste seg i oss, men som mange av oss ikke bruker aktivt til andre mer konstruktive formål. Dette formbare potensialet gir oss ubegrensede muligheter til å lære og skape, gjennom blant annet kreativ meditasjon, og aktivt arbeid med viljen.
Fra begynnelsen av benyttes denne grunnleggende ressursen for å skape egen styrke og stabilitet for videre eget arbeid. Det vil si at psykosyntesen veksler mellom ulike stadier eller faser i utviklingsarbeidet, og ser det ikke som formålstjenelig og gjøre seg ferdig med all utforsking først for deretter å gå videre. Arbeid med idealmodeller er et videre eksempel på hvordan psykosyntesen søker å nyttiggjøre det kognitive potensialet i denne formbarheten.