Forsiktighetsregler (mer om dette nederst på siden)
Avidentifikasjon fra usammenhengende psyke og identifisering med ens eget sentrum av ren vilje og bevissthet er en grunnleggende teknikk og øvelse i psykosyntese. Formålet med denne øvelsen er å etablere og utvikle ens egen jegkjerne.
Assagioli anbefaler at øvelsen læres og gjøres fra dag en og at den med fordel kan gjøres i gruppe, fordi dette på mange måter er til hjelp når man leder og ansporer hverandre. Både gruppens støtte og resultatene som oppnås vil oppmuntre deltakerne til å fortsette med å gjøre øvelsen regelmessig på egen hånd. Øvelsen er sentral i psykosyntese og bør være et daglig psykiskåndelig helsetiltak, understreker han.
Her følger Assagiolis egen versjon av denne øvelsen i først å ta et skritt til siden for å avidentifisere seg fra usammenhengende og løsrevne psykologiske elementer og funksjoner, for så å få kontakt med og identifisere seg med sin kjerne, slik han gjengir denne øvelsen i Psychosynthesis. Mange synes til å begynne med at det er godt å få lest øvelsen opp av en annen så en selv kan konsentrere seg mest mulig om sin egen indre prosess.
Lang versjon
Sitt komfortabelt og avslappet med lukkede øyne. Fokuser først på de aktuelle sansningene og emosjoner, ønsker, tanker osv. som kommer i tur og orden gjennom øvelsen. Gjør hver av dem så levende som mulig, før du bekrefter (affirmerer):
”Jeg har en kropp, men jeg er ikke min kropp. Min kropp kan være i ulike tilstander av god helse eller sykdom, den kan være uthvilt eller sliten, men den har ingenting å gjøre med hvem jeg er, mitt virkelige Jeg. Kroppen min er mitt dyrebare redskap for å oppleve og handle i den ytre verden, men den er bare et redskap. Jeg behandler den bra; jeg forsøker å holde den frisk, men den er ikke meg. Jeg har en kropp, men jeg er ikke min kropp.”
”Jeg har følelser, men jeg er ikke mine følelser. Disse følelsene er utallige, motstridende, foranderlige, og likevel vet jeg at jeg alltid forblir meg selv, Jeg, når jeg håper eller fortviler, i glede eller i smerte, er i en tilstand av irritasjon eller ro. Ettersom jeg kan observere, forstå og bedømme mine følelser, og deretter mer og mer dominere, styre og bruke dem, er det klart at de ikke er meg. Jeg har følelser, men jeg er ikke mine følelser.”
”Jeg har ønsker og begjær, men jeg er ikke mine ønsker og begjær, vekket av drifter, fysiske eller emosjonelle, og av ytre påvirkninger. Også ønsker og begjær er omskiftelige og motstridende, og veksler mellom tiltrekning og avsky. Jeg har begjær, men de er ikke meg.”
”Jeg har et intellekt, men jeg er ikke mitt intellekt. Det er mer eller mindre utviklet og aktivt; det er udisiplinert, men lærenemt; det er et kunnskapsorgan som har både med den ytre og indre verden å gjøre, men det er ikke meg. Jeg har et intellekt, men jeg er ikke mitt intellekt.”
”Etter denne disidentifiseringen fra mitt personlige innhold i min bevisste psyke (sanseinntrykk, følelser, ønsker og begjær, og tanker) erkjenner og forsikrer jeg at jeg er et sentrum av ren jeg-bevissthet. Jeg er et sentrum av vilje, i stand til å mestre, styre og anvende alle mine psykiske prosesser og min fysiske kropp.”
Kort versjon
Når en har gjort denne øvelsen noen ganger, kan den godt modifiseres, anbefaler Assagioli. Da kan en gå raskt og dynamisk gjennom de første tre stadiene av avidentifikasjon, og komme raskere til en dypere betraktning i det fjerde stadiet med en indre dialog på følgende måte:
”Hva er jeg da? Hva er igjen etter at det fysiske, følelsesladete og mentale innholdet av personligheten min er tatt bort fra min identitet, fra mitt ego? Det er essensen av meg selv – et sentrum av ren jeg-bevissthet og selvrealisering. Det er den permanente faktoren i den alltid skiftende strømmen som utgjør mitt personlige liv. Det er det som gir meg en følelse av å være til, av bestandighet, av indre sikkerhet. Jeg erkjenner og jeg bekrefter meg selv som et sentrum av ren jeg-bevissthet. Jeg erkjenner at dette sentrumet ikke bare har en statisk oppfatning av meg, men også en dynamisk kraft. Det er i stand til å observere, mestre, styre og anvende alle de psykiske prosessene og den fysiske kroppen. Jeg er et sentrum av oppmerksomhet og kraft.”
Merk at dette ikke er noen trylleformel som på magisk vis løser alt for deg første gang du prøver. Øvelsen er så absolutt ment å utøves over tid, regelmessig og med innlevelse, interesse og økt oppmerksomhet på hva kjernen i deg selv virkelig kan innebære og bety for deg!
Anvendelse
Assagioli anbefaler at denne teknikken brukes så tidlig som mulig i psykosynteseprosessen:
Som regel presenteres den i en av de første terapitimene. Først får klienten en forberedende beskrivelse og forklaring som foregriper og besvarer vedkommendes spørsmål. Dernest har man funnet det virkningsfullt at terapeuten framsier hele øvelsen høyt, klart og tydelig, uten å tenke på at klienten sitter der. Dette eliminerer mulige uheldige underbevisste eller personlige emosjonelle reaksjoner fra klientens side. Dette er den overfladiske psykologiske årsaken. Den dypere årsaken er at når terapeuten går igjennom øvelsen på en konsentrert, intens måte, blir ’følelsen’ og virkeligheten i teknikken subtilt formidlet til klienten. For å skjerpe konsentrasjonen er det bra at terapeuten lukker øynene og virkelig glemmer klienten inntil videre.
Ettersom jeg-identifikasjonsteknikken er en grunnleggende teknikk ikke bare for terapi, men også for utdannelse og personlig integrasjon, kan den også anses som et forsvarsverk mot den konstante strømmen av påvirkninger, indre og ytre, som prøver å innta egoet og kreve identifikasjon. Denne teknikken kan også anses som et middel for daglig psykisk og åndelig hygiene – og i terapi behøves den i enda større grad. Derfor råder vi klienten til å bruke den så ofte som mulig; en gang pr. dag er tilstrekkelig, men det er et minimum. Som nevnt bør den gå forut for bruken av alle andre teknikker, ettersom den hjelper klienten til å bruke de andre mer effektivt.
Ved visse typer psykisk ustabilitet og lidelse
Grunnregelen er å søke samråd med behandler. Se mer om det her. Hvis det dreier seg om en tilstand av ”avpersonifisering”, det vil si når en pasient har følelsen av at kroppen ikke lenger tilhører en, kan den videre betoningen av ”Jeg er ikke kroppen” gjøre splittelsen enda større og motvirke den grunnleggende tanken om styrke kjernen. Av den grunn bør betoningen i slike tilfeller legges på siste ledd av teknikken, som er innsikten i at en er et ”jeg”, for å avverge slike mulige skader. ”Jeg erkjenner og bekrefter at jeg er et sentrum av ren bevissthet. Jeg er et sentrum av vilje, i stand til å mestre, styre og anvende alle mine psykiske prosesser og min fysiske kropp.”