I følge psykosyntesen er vilje psykisk energi i feltet mellom jegkjernen og de psykologiske funksjonene. Det vil si mellom den delen av deg som sier deg at du finnes, og måtene du sanser, følger impulserer, føler, fantaserer, tenker, skaper og intuerer på.
Psykosyntesens stjernediagram fremstiller dette; når du sanser, føler, tenker, osv. så bruker du viljekraft, enten du selv har styring med det eller ikke. så første skritt i viljearbeidet er å bli klar over at d har vilje, at vilje finnes. deretter følger arbeid med differensiering. Psykosyntesen opererer med en rekke aspekter og kvaliteter av vilje samt stadier i viljehandlinger.
For mange betyr vilje handling. Men i psykosyntese handler vilje først og fremst om å være; om hvem og hva du ønsker – og lengter – etter å være.
Vilje er å utforske deg selv og ditt liv. Finne nye ressurser, og ikke bare fokusere på det du allerede har gjort. For det du har gjort kan være villet av andre, og av det du antar, håper, frykter og tror at andre krever, ønsker og gjerne ser. Eller noe i deg du ikke var riktig klar over.
Den du egentlig er finnes bare i deg. Det er din vilje.
Nedenfor ser vi litt på hva som er sagt om vilje.
Margareta Melin om vilje
Fra Vilja och frihet © Margareta Melin 1992
Når et lite barn første gang sier jeg vil – jeg vil ikke, da er det tid for å takke Gud og stelle til fest. Da har et lite menneske fått en første bevissthet om sitt eget jeg. Det har gitt sine omgivelser tegn på at det inni seg har forutsetningene for å danne et bevisst liv. Dets vilje har fremdeles ikke noe eget innhold og kan ennå ikke brukes på en meningsfull måte. Men det gudegitte instrumentet er der.
Det kan være krevende å høre hva en liten energisk krabat vil – og i neste øyeblikk ikke vil. Det er tydelig at han ikke vil noe bestemt. Han har ikke noen bestemt hensikt med viljesytringene sine, men gjør seg bare kjent med sitt nyoppdagede instrument: prøver, lytter, venner seg til det. Det er omtrent som når han får en hammer i hånden. Til å begynne med slår han for slåingens egen skyld. Han har ikke til hensikt å bygge en båt eller til og med slå i en spiker. Å pange er nok. Siden begynner han kanskje å lytte til lyden og registrere hvordan ulike gjenstander gir ulike svar på slagene hans. Det kan vare lenge før han blir bevisst hammerens egentlige formål: å forene to gjenstander med hverandre.
Vi har behov for å bli fortrolig med våre indre og ytre ressurser, før vi kan håndtere dem på en meningsfull måte. I den første «trassalderen» begynner mennesket å bli kjent med sitt eget jeg og gjør seg kjent med sin evne til å velge. Hvor viktig er det ikke å oppdragere forstår å rolig og tålmodig sette pris på den spirende viljen – i stedet for å motarbeide og knekke den!
Mennesket er utrustet med vilje for å leve bevisst og fritt. Det kan i høy grad velge sitt liv. Det har en iboende evne til å leve målrettet og velge bort det som hindrer det i å nå dit det vil. Det kan avstå fra en glede på kort sikt hvis det tror at det på den måten vinner en mer fullkommen glede lenger fram. Jo mer bevisst et menneske er om en mening og et mål for sin tilværelse desto lettere har det for å avstå fra nærliggende fordeler og tillokkelser. Å unne seg alt og ikke avstå fra noe gir en illusjon om frihet. Den illusjonen slavebinder veldig snart.
Nøkkelen til frihet finnes i evnen til å avstå og velge bort. Hvert positivt valg innebærer en bortvelgelse av mye annet, også av sånt som i og for seg er verdifullt. Når en velger en ekteskapspartner velger en bort andre tenkbare partnere. Bare den som sier tydelig nei kan helhjertet si ja. Den som aldri sier nei har i praksis heller ikke sagt ja.
Et dyr er skapt for å i sin atferd styres av instinkter og drifter. Det lever trygt i sine omgivelser: får sine behov oppfylt og fyller sin bestemmelse i naturens fullkomne samspill. Men et menneske er skapt for å ta stilling og velge, for å selv skape, utvikle og styre. Det vil vite hvorfor det lever og så gjøre noe meningsfullt ut av sine år på jorden. Hvis det ikke ser noe å leve for blir dets vilje svekket. Dets menneskelige frihet og verdighet går tapt hvis det ikke er motivert for personlige valg og stillingtagen.
Et viljeløst menneske evner ikke å styre sitt liv, men blir selv styrt. I den forstand lever det «som et dyr». Den viljeløse har ingen indre motstand, ingen ryggrad. Han driver med strømmen, følger minste motstands vei. Han er hjelpeløst overlatt sine egne begjær, tilfeldighetenes spill, andres tillatelse og krav. Den viljeløse lever uten jegbevissthet, uten et fast punkt i tilværelsen, uten ro.
Roberto Assagioli om vilje
Fra The Act of Will © Istituto di Psicosintesi 1998
I et gitt øyeblikk, kanskje under en krise, får man en levende og umiskjennelig indre opplevelse av viljens virkelighet og vesen. Når fare truer med å lamme oss veller plutselig, fra et mystisk dyp i vårt indre, en uant styrke frem og gjør oss i stand til å sette foten støtt på kanten av stupet eller rolig og besluttsomt møte en som vil angripe oss. Når vi står overfor den truende holdningen til en urimelig leder eller en opphisset pøbelflokk, når personlige forhold ville fått oss til å gi etter, gir viljen oss kraft til å si bestemt: ”Nei! Jeg står for min overbevisning, koste hva det koste vil; jeg vil gjøre det jeg mener er riktig.” Og likedan når vi overmannes av en aller annen snikende eller forførerisk fristelse, får viljen oss på beina, rister oss ut av vår føyelighet og befrir oss fra fellen.
Den indre opplevelsen av å ville kan komme også på andre, mer stillferdige og subtile måter. I perioder med stillhet og meditasjon, i omhyggelig utforskning av våre motiver, i øyeblikk av betenksom overveielse og beslutning, kan en sped, men klar ”stemme” lyde, og innstendig be oss om å handle på en særlig måte, en tilskyndelse ulik våre vanlige motiver og impulser. Vi føler at den kommer fra kjernen av oss selv. Eller en indre opplysning gjør oss klar over viljens realitet med en overveldende overbevisning som ugjendrivelig gir seg til kjenne.
Den enkleste og vanligste måten vi oppdager viljen vår på, skjer imidlertid gjennom målbevisst handling og kamp. Når vi gjør en fysisk eller mental innsats, når vi aktivt bekjemper en hindring eller hamler opp med krefter som motarbeider oss, kjenner vi en særlig kraft stige i oss, og denne indre energien gir oss opplevelsen av «å ville».
Andre som har tenkt om vilje
Under finner du noen verker og tenkere som har fokusert på vilje. I tillegg har mange, som f.eks. Abraham Maslow, drøftet vilje mer implisitt. En del av den foreliggende populærlitteraturen om motivasjon og personlig utvikling kommer også inn på vilje.
Vanen, viljen og valget: en psykologibok om avhengighet og mestringstillit, H. Brumoen
Kjærlighet og vilje, R. May
The Concepts of Willing, red: James N. Lapsley
Qu’est-ce que c’est vouloir (Hva er det å ville?), red: Fr. L. Beirnaert
Vilje til mening, V. Frankl
Personality and Will, F. Aveling
The Ways of the Will, L.H. Farber
Psychology and the Promethean Will, W.H. Sheldon
Les Miracles de la volonté, Duchâtel og Warcollier
Self-Knowledge and Self-Discipline, Fr. B.W. Maturin
Will Therapy, Otto Rank
Principles of Psychology, William James
Den fjerde vei, P.D. Ouspensky,
Vilje til makt, Friedrich Nietzsche, finnes på tysk
Søren Kierkegaards viljelære
Verden som vilje og forestilling, A. Schopenhauer,
Om fri vilje, Thomas Aquinas
Om fritt valg og vilje, St. Augustin, finnes på engelsk
Platon
Sokrates
Buddha
Yogasutraer, Patanjali