Av Trond Øverland, Dipl. Samtaleterapeut (MNP / MAAP), Coach/Veileder (HiNT)
En saltdukke ville vite hvor stort havet var.
En dag gikk dukken til stranden og vadet uti.
Siden har ingen sett den.
Fra Veda-skriftene
Karakteristisk for psykosyntese er identifisering med jegkjerne og Selv. Disse nøkkelmetodene er generelt anvendelige og kan integreres med teknikker fra psykodrama, gestaltterapi, parterapi o.a.
Et vesentlig aspekt ved vekst og utvikling er å oppleve eller få belyst sin eksistens og ulike tilstander på en ny måte. Så lenge vi fortsetter med å holde på gamle sannheter og usannheter, og stadig vender oss bakover i livet, opplever vi heller ikke utvikling og framgang, men snarere stagnasjon og i verste fall forfall og selvutslettelse. I psykosyntese skjer den nødvendige fornyende belysningen av eksistensielle forhold på to hovedsakelige livsområder: på det personlige og på det transpersonlige plan.
Nødvendig rom for refleksjon
Fig. 1: Hvem er jeg? “Jeg” identifiserer seg innledningsvis “blindt” med fragmenterte elementer, uten å oppleve eller innse at det har en egen bevisst eksistens; det er fremmedgjort overfor vesentlige funksjoner i seg selv.
Det finnes et stort antall teknikker for å sortere i fragmentert, løsrevet eller splittet personlig eksistens. For eksempel er det å regissere og spille opp ulike sosiale og personlige situasjoner og tilstander en sentral metode i psykodrama. Denne oppføringsmetoden gir en arena for gjengivelse eller framstilling av aktuelle situasjoner eller tilstander. Dette skaper det nødvendige rom vedkommende trenger for ny refleksjon som kan gi fornyet vekst og utvikling.
Et annet eksempel er stolmetoden som vi har vi fra gestaltterapiens far, Fritz Perls. I en tom stol foran seg kan en plassere en aktuell person eller en tilstand for så å forholde seg aktivt til stolens innhold. Deretter kan en bytte plass og nå identifisere seg med “sin egen” stols innhold og forholde seg til seg selv i den stolen. Slik kan en fortsette med å veksle mellom subjekt og objekt inntil ny refleksjon er tilstrekkelig oppnådd.
Et tredje eksempel kan vi hente fra familieterapi, der en kan bruke og selv lage figurer som manifesterer skikkelser og aspekter i familiemønstre. Slik kan en få manifestert egne ubelyste minner, følelser og forhold knyttet til disse og få rom for nødvendig refleksjon osv.
I seg selv virker slike sorterende metoder forløsende i det at de rydder rom for noe nytt; for nye minner, følelser og tanker knyttet til de negative mønstre som det er aktuelt å forholde seg til. Nye assosiasjoner og refleksjonene utvikler seg i lys av alt nytt som gradvis dukker opp i det nye rom som disse metodene sørger for og skaper. Slike øvelser vil dermed kunne bidra til og legge grunn for personlig psykosyntese.
Kjernen
Fig. 2: Jeget identifiserer eksistensielle forhold klart og tydelig i forhold til sin egen kjerne, som ikke lenger er så begrenset og som vokser i vilje og bevissthet.
God funksjon forutsetter en kjerne. Et sentrum for styring og nyttiggjøring av krefter og potensialer anses som avgjørende viktig i psykosyntese. For at det skal utvikles en mer velfungerende personlighet, trengs det en personlig kjerne; et sentrum der energiene og potensialene i hittil fragmenterte og ufullstendige elementer kan forenes til et større hele som kan fungere mer optimalt og meningsfullt. I personlig psykosyntese tar denne kjernen form av et renere, mer tydelig jeg: ”et sentrum av klar selvbevissthet og vilje”.
Øvelser for sortering?kalt desidentifisering av psykosyntesens grunnlegger Roberto Assagioli?har som mål å forvandle og syntesere fragmentert psykologisk materie og med dette bidra til vekst og utvikling i jeg-kjernen.
Personlig assosiasjon / refleksjon
Fig. 3: Energi og krefter fra tidligere ubevisste elementer forvandles og assimileres av det stadig mer omfattende jeget. Samtidig dukker nye ubevisste elementer fram og blir aktualisert og stilt til disposisjon for realisering.
Dette er det spesielle med personlig psykosyntese: Etter å ha sortert ved hjelp av metoder som de nevnte fra psykodrama, gestalt og familieterapi, samler en seg i psykosyntese om spørsmålet: ”Hvem eller hva er jeg egentlig?”
Denne andre delen av øvelsen karakteriseres ved at en i det nye rommet åpner seg for assosiasjoner, forestillinger og refleksjoner som måtte dukke opp og identifiserer disse med en personlig kjerne av vilje og bevissthet. Dette til forskjell fra om en skulle sette strek etter den innledende forløsningen fra det som hittil har stengt og holdt en tilbake i livet.
Videreføringen og fullførelsen av den personlige psykosyntesen skjer ved at resultatet av de nye assosiasjonene, forestillingene og refleksjonene blir identifisert med et rent sentrum av vilje og bevissthet. Samtlige energier og psykiske elementer som nå blir aktualisert, realiseres i en mer tydelig, sterk og mer omfattende jeg-kjerne.
Spirituell (transpersonlig) ideasjon
Fig. 4: Personlig jeg og større (høyere) Selv: Gjennom ideasjon tar det mindre jeget opp i seg vesentlige egenskaper fra Selv — nærvær, forståelse, romslighet osv.
Hovedtrekkene fra personlig psykosyntese går igjen i transpersonlig psykosyntese. Det som skiller de to er kjernens art og omfang. Den personlige kjernen har med den enkelte å gjøre og er av vesen personsentrert, individorientert, og har begrenset rekkevidde. Den transpersonlige kjernen derimot er universell og av åndelig karakter. Den kjennetegnes av verdiorienterte visjoner, grensesprengende holdninger og uselviske handlinger. Den danner nye atferdsmønstre som gradvis hever personlige grenser for å utforske universelle og til og med kosmiske verdier og tilstander.
I den transpersonlige prosessen blir det ideative aspektet mer framtredende mens det assosiative og reflekterende blir sekundært. Den som velger å gjøre transpersonlige psykosynteseøvelser og helhjertet går inn i transpersonlige prosesser, opplever en kvalitativ forvandling; en blir det en ideer på.
F.eks. kan en øve seg på å holde følgende ideer i bevisstheten: “Enhet i mangfold … i det indre og det ytre … Enhet …;” “Jeg er det Store;” “Det Høyeste er alt” osv. Fra å holde seg mest til det personlige kjente åpner en seg på den måten for reell forandring i det (hittil ukjente) transpersonlige.
Ideasjon kjennetegnes nettopp av kvalitativ forvandling av kjernen, og ikke av assosiasjoner mellom allerede kjente og mer eller mindre begrensede ting og tilstander. Snarere handler ideasjon om å forene sin eksistens i ideen om noe Større for å forvandle sin kjerne og eksistens fra hovedsakelig å være personlig begrenset til å omfatte og innebære det universelle som gjennomstrømmer og besjeler mer enn en selv – utover personlige muligheter og begrensninger.
Integrering med andre systemer
Noen kan kanskje finne på å innvende her, at verken jeget eller Selvet er foranderlige eller påvirkelige; så hvordan kan vi endre dem? Svaret er at Selvet i seg selv selvfølgelig er uforanderlig og upåvirkelig, men det er ikke dette vi drøfter her. Vårt tema og vår virkelighet er vår egen opplevelse av vår eksistensielle tilstand, som alltid vil være betinget av historie, samtid, lengsler, visjoner osv. Det er med andre ord den reelle jeg-opplevelsen vi mener med “personlig jeg”, og den eksistensielle opplevelsen utover det rent personlige med “transpersonlig Selv”; ikke absolutte, uforanderlige teoretiske begreper.
Metoder fra psykodrama, gestalt osv. kan utmerket godt benyttes som innledning til praktisk transpersonlig øvelse. For eksempel kan en skikkelse i stoløvelsen endres fra å være en avskyelig svigemors-/farsskikkelse til å representere vedkommendes høyere Selv som en kan kommunisere med, for å oppnå forklaring, forsoning, mening, kjærlighet osv.
Å utføre denne delen av øvelsen som en kontemplativ øvelse, for eksempel med øynene lukket, vil kunne øke ens åpenhet og evne til å ta i mot Selvets store helbredende livskrefter på denne måten. Denne rent transpersonlige fremgangsmåten er i praksis ganske annerledes enn i personlig psykosyntese, i det at en velger å identifisere seg med et større eller høyere Selv, og åpner seg for hva dette kan være.
Fortrengt åndelighet
Her kan og muligens bør det nevnes at psykosyntese ikke er enig med terapiformer som legger ensidig vekt på å utforske virkninger av kun dypereliggende traumer i terapi. Å stille seg åpen for at også høyereliggende aspekter av livet kan være fortrengt og utelatt i ens liv, er et vesentlig trekk ved psykosyntese. Også det sublime kan være fortrengt i et forhold og kan være den grunnleggende traumatiske årsaken til vedvarende lidelse i ens liv. *
Affirmasjon, meditasjon, tegning, dans og sang er eksempler på andre metoder for transpersonlig / åndelig identifikasjon. Det vesentlige med transpersonlig øvelse er å søke det Store i seg selv gjennom å stille seg åpen for selv å tre inn i dette eller å la dette tre inn i sitt liv. Begge tilnærmingsmåter er ideative og forvandler det personlige jeget i forening med sitt større eller høyere Selv.
Mysteriet
Fig. 5: Den mystiske dimensjonen: Personlig jeg er kongruent / forent / ett med større (høyere) Selv.
Jegtilstanden forandrer seg uavbrutt, i takt med indre og ytre forhold. F.eks. har vi det på en måte i et slags innredet rom eller i et landskap, f.eks. ved havet, mens andre omgivelser virker helt annerledes på oss. Og på samme måte som den fysiske kroppen og mentale evner kan øves opp og utvikles f.eks. etter en ulykke eller rett og slett fordi vi ønsker å øve opp og utvikles disse delene av og potensialene i oss selv, kan vi også systematisk øve og utvikle oss eksistensielt og åndelig ved hjelp av egnede teknikker og framgangsmåter.
En del mennesker, som er interessert i å vite mer om spirituelt Selv, spør: ”Hva er egentlig dette, hvordan kan vi vite noe konkret om det større Selvet, hva er forskjellen på det personlige jeget og Selvet?” Dette er spørsmål som mennesker har kjempet med siden gammel tid, og dette historiske faktum kan fortelle oss at vi bør sette av nettopp tid hvis vi virkelig ønsker å utforske mulighetene i spørsmål som disse.
En historie fra de eldgamle vedaskriftene kan kanskje være til hjelp:
”En saltdukke ville vite hvor stort havet var. En dag gikk dukken til stranden og vadet ut i bølgene. Siden har ingen sett den.” (Og havet er salt, salt, salt …)
Moralen her er kanskje at i et transpersonlig arbeid må det personlige jeget bøye seg for det faktum at det som det søker er større og mer omfattende, dypere, høyere og til og med av en annen art enn seg selv. Jeget trer dermed inn et mysterium der det ikke gis begrensede svar på begrensende spørsmål.
Transpersonlig psykosyntese fordrer at arbeidet med den personlige psykosyntesen først er kommet godt i gang. Uten en grunnleggende stabilitet i den personlige psyken, vil utforsking av høyere og mektigere elementer og energier kunne føre til økende ustabilitet i vedkommende person, akkurat som en liten vogn med høy tung last vil krenge i en sving når farten øker. Erfaring viser at noenlunde innsikt, kjennetegnet av et solid fundament i den egne personlige psyken i form av sunne moralnormer og en generelt gunstig livsførsel, bidrar til og kan bære en transpersonlig utvikling. Dette grunnleggende forholdet har nok også vært den historiske årsaken til at noviser i alle slags åndelige tradisjoner er blitt prøvet, ofte lenge og ettertrykkelig, før de blir innviet i mysteriet.
Og nettopp mysteriet har jo fått en veldig aktualitet i vår moderne tid. Antakelig har behovet for mer omfattende mening, dypere og høyere innsikt, og bevisst handlekraft aldri vært større på vår jord. Det mystiske aspektet av menneskelivet, å realisere det ukjente i forening av motsetninger – til et større og mer velfungerende hele – er blitt en nødvendighet i en verden som higer etter lokalt harmonisk samkvem og globalt samarbeid.
* Ref: “The Repression of the Sublime”, Frank Haronian, Psychosynthesis Research Foundation, New York 1972.
© Trond Øverland 2006