Av Trond Øverland
Delpersonligheter er sider av vår personlighet som vi ikke alltid er bevisst. Delpersonlighetsarbeid er et sentralt verktøy i psykosyntese for å fatte og få grep om personlighetstrekk. Assagioli viser bl.a. til den franske psykiateren og filosofen Pierre Janet, som fant at mange mentale aktiviteter finner sted uavhengig av menneskers dagligdagse bevissthet. De to var enige om at ”sekundære personligheter” lever bak eller veksler med den ”normale” personligheten, i form av delpersonligheter.
Psykosyntesen bruker bl.a. begrepet «roller» for å forklare hva delpersonligheter er:
Ved første øyekast kan det synes vanskelig for terapeuten å presentere begrepet delpersonligheter for den ”intetanende” klienten. Praksis har derimot vist at begrepet lett godtas hvis det fremstilles omtrent som følger: ”Har du lagt merke til at du opptrer på forskjellige måter på jobben, hjemme, sosialt, alene, i kirken eller som medlem av et politisk parti?” På den måten er det enkelt å få vedkommende til å innse forskjellene, og til og med motsetningene, i sin atferd. Vi har de to klassiske typene: tøffingen på jobben og tøffelhelten hjemme, og omvendt. Slik kan en hjelpes til bevisst innsikt om at en opptrer annerledes som sønn/datter enn som ektemake, eller som far/mor. Selvsagt bør vedkommende forklares at disse forskjellene er normale, for hver og en av oss har mange ulike ”selv” – alt etter de relasjonene vi har til andre mennesker, omgivelser, grupper osv., og det er bra for oss å ikke identifisere oss med noen av disse ”selvene”, men i stedet erkjenne at dette er roller som vi spiller. Og at selv om det virker paradoksalt, så er det likevel sant at jo mindre vi identifiserer oss med en særlig rolle, jo bedre spiller vi den.
I artikkelen “Life As A Game And Stage Performance; Role Play” eksemplifiserer Assagioli med tre delpersonligheter i psykosyntesens ovaldiagram (se illustrasjonen ovenfor). For enkelhets skyld kan vi her kalle den øverste av dem ”den Gode” eller ”Hjelperen”, den i midten ”den Praktiske” eller ”Kontrollfreaken”, og den nederste ”den Onde” eller ”Sabotøren”.
Delpersonligheter holder ikke til i et fast område av det ubevisste. Hver delpersonlighet er i stand til å ’stige’ og ’synke’ i det den driver med. Og hvert bevissthetsplan rommer ikke bare én delpersonlighet (som illustrasjonen indikerer), men en mengde av dem.
Delpersonligheter kan sees på to måter: Generelt kan vi si at på samme måte som sola speiler seg i utallige sjøer så kan også Selvet speile seg ikke bare i en sentral personlighet, men også i andre. Dette er vanskelig å fatte, men hver delpersonlighet som har utviklet seg så langt at den har fått en vilje, som er samlet, tenker og føler, er en personlighet i miniatyr, med samme egenskaper som den generelle personligheten. En delpersonlighet er en liten personlighet i seg selv som lever på heller tynn is … Hvert psykologiske element, og ikke minst hver gruppe av psykologiske elementer, dvs. de som psykologien kaller for ”komplekser”, tenderer mot å personifisere seg. … La oss ta ett enkelt eksempel. Kvinner kan ofte identifisere seg med sin funksjon som mor i den grad at hun føler og opptrer i hovedsak som en mor. Så det er en delpersonlighet i seg selv og som kan komme i konflikt med de feminine trekkene. … Dette viser hvordan hver delpersonlighet har et slags ego.
Målet med delpersonlighetsarbeidet er å få frigjort jeg-bevissthet i kjernen av en selv, som bevisst kan spille diverse roller:
Organiseringen av delpersonlighetene er svært avslørende og noen ganger overraskende, forbløffende og til og med skremmende. Man oppdager hvordan svært ulike og ofte helt motstridende trekk kommer til uttrykk i de forskjellige rollene. Disse ulikhetene i trekk, som er organisert rundt en rolle, berettiger etter vår mening bruken av ordet ”delpersonlighet”. Folk flest skifter fra den ene til den andre uten å være klar over det, og bare en tynn tråd av hukommelse forbinder dem med hverandre. I praksis er de ulike skikkelser – de opptrer på forskjellig måte og har helt ulike trekk. Derfor er det viktig å bli oppmerksom på disse delpersonlighetene, fordi det gir en viss grad av forståelse for psykosyntesens betydning og hvordan det er mulig å syntesere disse delpersonlighetene i et større organisk hele, uten å fortrenge noen av de nyttige trekkene.
Et orkester styrt av en dirigent, eller en regissør med sine skuespillere kan også være forklarende bilder på dette:
Framførelsens suksess avhenger av regissørens evne og myndighet til å utføre sine særlige ansvarsoppgaver: trene skuespillerne i hvordan de best kan tolke sine roller, utarbeide spillet dem i mellom osv. Overført til livet vil det si det bevisste jegets virke for å utvikle, trene og harmonisere sine ulike delpersonligheter så de lærer kunsten å samarbeide med hverandre. Så kommer ”prøvene”. De svarer til ”forestillingstreningen” som bør gjennomgås før en framfører enhver ”rolle” i livet. Slike ”prøver” fungerer på samme måte som lek er en forberedelse til livet; det er en metode som burde anvendes mye mer og spesielt i familien og i undervisning på skolen.
Assagiolis litteratur er rik på historiske og samtidige eksempler. I forbindelse med delpersonligheter forteller han bl.a. om den franske dramatikeren De Curel som foretok en omhyggelig analyse av sin metode, ”eller mer nøyaktig av sine opplevelser når han arbeidet.”
Han begynte med å drøfte emnet på den vanlige måten, muligens med større vanskeligheter og mindre selvtillit enn andre forfattere. Men så legger han merke til at visse skikkelser begynner å leve i tankene hans og snakker til ham, akkurat som Fru Camp snakket til Dickens. Disse skikkelsene er ikke helt synlige, men de beveger seg rundt ham som om de befant seg på en scene, det være seg i et hus eller en hage, og han ”ser” dette på en vag måte, som om i drømme. Fra nå av driver han ikke lenger med komponering eller skapelse: han foretar ganske enkelt en litterær gjennomgang. Skikkelsene snakker, opptrer som de vil, og selv når forfatteren blir avbrutt eller når han sover utvikler dramaet seg spontant i tankene hans. Når han distraheres eller ikke tenker på arbeidet sitt blir han ofte klar over konversasjonsbiter eller utsagn som utgjør deler av scener som han ennå ikke er kommet til. Dette betyr at den subliminale utviklingen, eller det underbevisste sinnets prosessering av dramaet er gått videre fra og foregrepet det som kommer etter det punktet der det bevisste sinnet sist innstilte sitt arbeid. I disse små sprekkene inne i en personlighet ser De Curel en slags knopp, en kilde til vekst innenfor den primitive personligheten som sistnevnte gradvis gjenopptar i seg, men ikke uten kamp, så snart skuespillet er avsluttet.
Dette er en manifestasjon av delpersonligheter som finnes i oss alle. Etter hvert som de ulike rollene, trekkene osv. blir avdekket, trer det observerende jegets virkelighet fram. Under og etter denne gjennomgangen av delpersonlighetene, innser vedkommende at det observerende jeget ikke er noen av dem, men at det er noe eller noen som er forskjellig fra dem alle. Denne innsikten står sentralt i det psykosyntetiske arbeidet og er en hovedport inn til videre personlig arbeid med bl.a. viljen, overbevisstheten osv .
Å kunne spille et stykke eller en rolle i livet, egentlig flere, er en grunnleggende psykosyntetisk teknikk. Dette kan så absolutt sies å være en nøkkel til kunsten å leve, som alle andre teknikker er knyttet til og som de på en måte avhenger av.
Umiddelbart kan denne påstanden virke overrumplende og til og med sjokkerende, som en altfor lettvint holdning. Men en objektiv iakttakelse av oss selv og andre, upåvirket av fordommer og illusjoner, avdekker – eller snarere påtvinger oss erkjennelsen om – at hver og en av oss oppfører, eller ”spiller”, en rekke ”roller” i livet. Dette er ikke til å komme i fra, og slike roller utfører ”handlingen” i våre mellommenneskelige og sosiale forhold. Men for det meste agerer vi ubevisst i rollene våre uten å være klar over dem og vi spiller dem elendig, klosset, som dårlige amatørskuespillere. Blant primitive folkestammer og i gamle sivilisasjoner var spill og teateroppførelser hellige og ble ansett som den måte gudene opptrådte på. I forlengelse av denne tradisjonen har Middelalderens pasjonsspill overlevd enkelte steder fram til i dag, som for eksempel i Oberammergau, mens andre byer har gjenopptatt dem nylig.
Delpersonlighetsarbeid er blitt et mye brukt redskap innen etablert så vel som alternativ psykologi og psykoterapi. Temaet drøftes og refereres i en mengde verker og populærvitenskapelige redegjørelser om personlighetsforstyrrelser (se litteraturliste nederst). Også i grupper og organisasjoner har dette verktøyet mange muligheter til å bevirke økt forståelse både for hvordan enkeltmennesker fungerer på ulike områder og hvordan gruppen selv endrer karakter i ulike sammenhenger.
I psykosyntese igangsettes delpersonlighetsarbeid i den første kartleggende fasen, for at en skal kunne bli mer klar over hva som virker i en. Gjennom dette arbeidet får en oppleve ”på kroppen” hva oppstykket psyke innebærer i praksis, hvordan denne fragmenterte virkeligheten har styrt en, osv. Dette fører gradvis og noen ganger omgående til dyp refleksjon, frigjøring av ressurser og ny vekst og utvikling gjennom integrering og syntese. I et metodisk konstruktivt delpersonlighetsarbeid, nærmer vi oss et renere, klarere, sterkere jeg i kjernen av oss selv.
Her skal det understrekes at ”første fase” ikke betyr at dette arbeidet utføres en gang for alle og deretter aldri mer. Psykosyntese er tvert i mot en metode som etter behov går fram og tilbake mellom faser, stadier og teknikker.
Trekk fra foregående psykologiske alderstrinn, ”det indre barnet”
Assagioli anbefaler eller snarere insisterer på at en innledningsvis også søker i seg selv etter vedvarende trekk fra foregående psykologiske alderstrinn: barndom, pubertet og ungdomstid. Her kan det nok være godt å ha ”noen å spille ball med” i form av en erfaren veileder eller terapeut:
Slik selvransakelse kan skje under sesjonen – med tid for refleksjon og uten noe press på klienten om å svare umiddelbart. Det er givende at klienten selv finner ut så mye som mulig av hva det er i ens nåværende følelser, tenkning og atferd som skriver seg fra de tidligere stadiene i ens psykologiske utvikling. Selvfølgelig kan noen av disse trekkene dukke spontant opp i senere sesjoner, og fordi de er viktige bør en alltid være på utkikk etter dem, og om de er opplagte eller kan sluttes fra observasjon av atferd bør klientens oppmerksom rettes mot dem.
Å arbeide med ”det indre barnet” er av betydning for de fleste. Hvis dette arbeidet ikke påbegynnes tidlig og når det er påkrevd, vil det bare melde seg med enda større styrke senere, gjerne først når nødvendig tillit og trygghet er etablert. Andre aktiviserende teknikker og øvelser som foreslås er dagbok, biografi, spørreskjemaer, fantasireiser, fri tegning, bevegelse, bruk av musikk; alt for å aktivisere utforskingen av egen psyke.
Litteratur om psykosyntese og delpersonligheter
Embracing Our Selves av Hal Stone og Sidra Winkelman. Et epokegjørende verk som lanserte “voice dialogue”, en teknikk som har vært mye brukt med delpersonligheter.
Embracing Each Other av Hal Stone og Sidra Winkelman. Drøfter delpersonligheter i parforhold.
Multiple Mind av Gretchen Sliker. Drøfter delpersonligheter i lys av både psykosyntese og Jung.
Subpersonalities: The People Inside Us av John Rowan. Akademisk med mange referanser.
Discover Your Subpersonalities: Our Inner World and the People in It av John Rowan. Populærvitenskapelig.
Our Inner Actors av Margret Rueffler. Om delpersonligheter i teori og praksis i psykosyntese.
Our Many Selves av A.S. Dalal. Drøfter delpersonligheter i lys av Sri Aurobindos integralyoga og syn på sinnets oppbygging.
Artikkelen er en gjengivelse, med tillatelse, fra Psykosyntese, holistisk psykologi for allsidig utvikling, Trond Øverland, Muligheten forlag 2006.